22. Januar 2013 …
Catalyzator og tanker om minnestunden …
På en måte var det godt at det gikk hele to uker fra Mamma døde til minnestundsdagen. Jeg hadde fått tenkt mye og “samlet” både kropp og tanker til å stå dagen ut i ære for Mamma og tro mot hennes liv og samtidig møte det som måtte møtes på en slik dag.
Det kom langt flere blomstrende “siste hilsener” og mennesker som ville vise Mamma den “siste ære” enn jeg hadde forventet. Gode nære venner og bekjente fra livet på Hvaler, Familie og venner fra Sarpsborg, Langveisfarende fra norges hovedstad, Naboer og venner fra småbrukstilværelsen i Rygge og blomsterhilsener fra både Danmark og Spania.
Det ble mange ansikter som kondolerte efter at Båren reiste videre til sitt siste stoppested i Sarpsborg hvor hun nå “arver” sin Mor’s gravsted på gravlunden der som var nærmeste nabo til barndomshjemmet i St.Mariegate. Det var faktisk en så stor glede å se alle disse menneskene som ville vise Mamma den “siste ære” at det jaget bort både den uendelige tristheten og tomheten jeg har kjent på nå i fjorten døgn … det ble en god opplevelse å dele denne dagen med så mange flotte mennesker og mine egne barndomsminner ble levende for hvert eneste håndtrykk og varme klem.
Blomstene fra Minnestunden ble samlet og stablet inn i Mammas bil og en veninde ble med meg som uvurderlig hjelpende hånd og vi kjørte til Sarpsborg for å legge alle disse på Mammas “minnegrav” der hennes Mor har ligget siden 1944. Det var rart å se gravplassen uten gravstenen … den er til vask-rens og gravering og vil være klar når dagen for urnenedsettelsen kommer til våren. Graven ble overveldende “vakker” med blomsterprakt en elsket Mamma verdig !
Efter å ha takket JA til litt mat og en kaffekopp hos veninden på veien hjemover igjen reiste jeg hjem til stillheten i skogen.
Kvelden ble behørig tilegnet Mammas minne i stillhet .
Malene , MT , Ingar
Tusen hjertelig takk for kjempekoselige kommentarer. Jeg føler meg litt ustabil for tiden, plutselig smiler jeg av noe Mamma sa og ler av ting vi snakket om for i neste øyeblikk bli grepet av fortvilelse over at det var jo ikke slik hennes dager skulle slutte, ikke så brått… alt blir vondt men så husker jeg ting hun sa og så smiler jeg igjen. Tiden leger alle sår , sier vettuge ord men jeg tror tiden gjør at en kan legge fortvilelsen bak seg og minnes alle gledene som en bærer med seg tett intill hjerterotens varmeste dyp. Jeg har liksom så mye jeg vil fortelle Mamma … jeg forteller henne det i tankene 🙂
Jeg har lest på dette innlegget i et par dager nå, men fikk ikke til å kommentere før nå… Det er så utrolig vakkert det du skriver og refererer fra begravelsen sammen med de fine bildene. Som utenforstående er det så flott og se hvordan du ærer din mor og bruker Mamma som egennavn. Jeg mistet min mor altfor tidlig, hun rakk aldri å bli farmor til mine barn. Men det bildet av henne jeg har på innsiden svekkes ikke selv om det er 28 år siden hun gikk bort.
Så fint du delar stunda i ord og bilder med oss Catalyzator.Takk for det. Nydelig fine blomstrar.Vakkert lys som skein inn på grava.Godnattklem herifrå
Jeg har tenkt så mye på deg og hvordan du har hatt det etter din kjære Mors bortgang. Godt å lese at du har fått litt tid til å samle krefter så du klarte deg gjennom minnestunden og at du har fått god hjelp med blomstene til gravplassen. For et vakkert kirkerom med alle skjønne kranser og buketter. Slikt varmer i en tung tid. Ta vare på deg selv og Gud være med deg og gi deg trøst og støtte i tiden framover.