24. Mars 2013 …
Catalyzator måtte gi opp …
Overdreven utnyttelse av en syk og sliten kropp som ble puffet steg for steg videre endte i at det totale kaos etablerte seg med fryktinngytende overtak i garasjeheimen i huttiheitaskogen. Alt hva het “normalt grunnleggende behov” måtte ignoreres for å fullføre det påbegynte og resultatet vil nok plage kroppen i lang tid. Det positive med dette er opplevelsen av å ha greidd noe og at det fremdeles er en ekstrem mobiliseringsevne å finne om en bare leter dypt nok og tar seg (relativt) god tid.
En 70 kvadratmeters leilighet med boder og veranda og svalgang , fyllt med et helt livs minner og mengder med ting for å kompensere for et stadig mer innskrenket liv hos min Mor er nå tømt, ikke en smule finnes igjen der og jeg vet at jeg har fulgt min Mors ønske om å ikke overlate oppryddingen av hennes liv og eiendeler til fremmede og det føles som en seier. At min egen 60 kvadratmeters garasjehule nå ser ut som et flyttelasslager og diverse større møbler er plassert under en pressening i carporten utenfor er av mindre bekymring.
Strikkingen går unna … Jeg har nå ganske god kontroll på strikking med både rundpinner og strømpepinner , rettstrikking , vrangstrikking , fellinger og perlestrikk med ymse antall masker både her og der … Men det går nå på tampen av restegarnet etter min Mor og det er jo litt bra på en måte, en utnytter resursene til den minste tråd og lærer ikke bare å strikke men en får en uvurderlig erfaring i å komponere med ulike farger og ymse kvaliteter og tykkelser for å få et nogenlunde bra resultat., men også litt trist … det blir jo ikke så spennende å strikke av nyinnkjøpte nøster til spesifikke formål ? hvor er utfordringen liksom ? Joda… om en ønsker seg et bestemt strikkeplagg så er det jo garantert morro , men for meg er foreløpig strikkingen en utfordring i hvordan man utfører arbeidet og hva en kan bruke det garnet en har til , ikke bestemte strikkeplagg , og små nøster med ymse typer restegarn er en del av den gleden arbeidet gir meg 🙂 Jeg drømmer om restegarn …
Det har blitt 6 par raggsokker av restegarn … det første paret ble alt for små men de andre 5 passer mine egne føtter og jeg føler meg ganske tilfreds med arbeidet 🙂 Noen er høye og noen lavere men det de har til felles er at de består av en mengde små restenøster (og dertil massivt anntall tråder å feste) som lå igjen etter min Mors strikkearbeider. Det siste paret er nesten selvlysende i mørket hehehe det må være superraggsokker for en som liker å se sine egne føtter i kveldsmørket når en snubler fra stua og inn på soverommet ? hihihi 😀
Våren nærmer seg selv om det ennå ligger litt gjenstridig snø/is igjen og fuglepippene nyter godt av ekstra mat i påvente av at vårforsyningene dukker opp i naturen. Titter du nøye på bildet vil du se at det egentlig er luringen Mikkel jeg har forsøkt å knipse fra min post i garasjehula men det er ikke så lett å zoome gjennom tre lag kobla glass med skjelven hånd …
Mikkel klarte ikke å lure seg ubemerket frem til det han anså som et matfat …
Catalyzator ønsker alle Fuglepipper og alle Mikkeler og samtlige lesere en vakker og fin vår 🙂
