01-02. November …
Catalyzator deltar i Nasjonal Strikkekveld …
Ja… 01.November og her satt jeg alene uti huttiheitaskauen og strikket i små doser på min røde akrylgenser da startsignalet gikk for høstens vakreste TV-sending #NRKstrikk !
Selvfølgelig la jeg ut en og annen kommentar på twitter og det gikk ikke galere avsted enn att jeg plutselig så min egen kommentar på NRK2’s direktesending mens rekordstrikkerne jobbet så både ulla og svetten nesten så ut til å renne nedover TV-skjærmen.
Jeg fikk så inderlig lyst til å sette igang med et ordentlig ull-projekt men pinnetrofast som jeg er blitt så må jeg jo gjøre ferdig akrylen først …
Jeg regelrett nøt å høre lyden av de spinnende rokkedamene og fikk superlyst til å skaffe meg en slik rokk og lære meg mer om dette utrolig flotte håndtverket , “ønsk i den ene handa og skit i den andre” , sa kjærringa, “og se hvilken du får mest i” … sukk … det er jo snart Jul ikkesant 🙂 . De fantastiske strikke og spinnedamene satt en anstendig Norgesrekord fra Sau til Genser og jeg nøt sendingen minutt-for-minutt fra fantastiske NRK som stadig overrasker med hærlige direktesendte sakte-tv-programmer.
Dagen derpå, 02.November, var det et strålende høstvær og det ble en liten tur ut for å hente post , shoppe litt mat og et lite ærend til en by litt lenger syd i fylket for å stelle litt på Mammas hvilested.
Da jeg reiste hjemmefra hadde jeg tatt med meg en grensaks for å stoppe i skogholtet nedenfor huttiheitaskauenboplassen og ta med meg et knippe gran, furu og einerbar til gravstell men etter ca en kilometer oppdaget jeg at avstanden fra kjøkkenbenken og ut til bilen var mer enn nok til å få en stakkar til å føle seg som hundreogtre år gammel og grensaksprojektet var glemt… Heldigvis har jeg naboer meg grantrær langs huttiheitaskogsveien og jeg stoppet og fikk snappet til meg en bunt pjuskete grankvister og en liten kvast einer men furu var ikke å se og jeg syns det var unødvendig å kjøre tilbake for det liksom… Hele veien irriterte jeg meg over at jeg ikke hadde husket det hjemme før jeg kjørte ut av tunet for furu var trossalt det fineste Mamma visste når det kom til slikt som gravstell men å stoppe langs veien på ukjent grunn syns jeg ble litt for frekt, ærlig talt.
Da jeg skulle parkere ved gravlunden var det selvfølgelig ikke min dag der heller … det var så fullt av biler som antagelig var ute i samme ærend som meg selv og jeg måtte parkere mer enn 100meter nedenfor porten … Jeg tuslet ut av bilen , fant frem redskap til gravstellet og lesset med meg granbarkvistene og eienerkvasten og låste bilen og tok tre steg på fortauet og hva ligger foran meg … EN FURUKVIST ! Ingen furutrær noen plasser inærheten så noen måtte ha mistet den der før jeg kom og atpåtil hvis jeg hadde kunnet parkere nærmere porten så hadde jeg jo heller ikke sett at den lå der på fortauet , snakk om å få bakoversveis i overraskelse , noen passer på meg , og grava ble kjempefin med den ene lille furukvisten stående opp som et nyutspunget skudd midt oppi den hvite lyngen.
Jepp… det ble en fin dag idag alikevel 🙂
