28. Desember …
Catalyzator skriver til . . .

Mamma ! . . . Jeg håper du og Pappa har det godt og at dere er sammen igjen akurat som bildene deres står ved siden av hverandre her på skrivebordet mitt. Det er nå over 22 år siden Pappa ble borte og straks runder det ett år siden din tid her var over. Jeg vet du savnet han hver eneste dag.

Mamma ! . . . Jeg tenner et nytt lys i adventslysestaken din, den med hjerter og plasserer den på din gamle vedovn i det store tomme huset nede i skogen som du og Pappa bygde, huset virker ikke så kaldt og tomt lenger når jeg tenner lys der og jeg gjør det stadig oftere nå i mørketiden.

Mamma ! . . . Gularsj , som du var så veldig veldig glad i, den mykeste kosebamsepusen med alle de underlige spilloppene, han ligger på skrivebordet ved siden av PC’n og bruker bokstabelen som hodepute mens han holder meg med selskap her jeg sitter og minnes.

Mamma ! . . . i dag skulle vi feiret din dag , den åttitredje årsdagen din , sånn ble det ikke men jeg feirer den for deg.

Takk for at du er Mamma’n min !

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

OPPDATERING:

Å besøke kirkegården i nattemørket hadde jeg aldri trodd at jeg skulle gjøre frivillig . . .

Selv om det er ganske mye gatelys rundt omkring og til å med noen mindre slike inne på selve gravlunden så er ikke dette noe jeg har påtatt meg å gjøre i nattemørket før og da jeg parkerte på utsiden begynte jeg å undres på om jeg hadde kjørt den lange veien uten å klare det jeg var der for å gjøre.

Jeg hadde heldigvis husket å ta med meg ei god lommelykt og det kom godt med i den snøløse svarte vinternatten. Det var veldig mørkt . . . men da jeg med litt strev i kulingblåsten fikk tennt de to faklene , en for Mamma og en for MorMor som ligger i samme grav, så følte jeg bare fred og trygghet og jeg hadde klart noe jeg aldri hadde drømt om å tørre å gjøre alene i mørket noen gang !

Mamma ville nok flira litt av meg hehehe hun forsto liksom aldri det der med å være “mørkeredd” og selv vokste hun jo opp med denne gravlunden som nærmeste nabo og var nok ikke på langt nær så skeptisk til gravlunder , kirkegårder og mørke nattegater som jeg er.

Både den hvite lyngen og det grønne bardekket jeg vinterdekket graven med tidligere i høst lå like fint og jeg kunne kjøre hjemover igjen med tanker om vel utført siste gravbesøk i år.